ROBERT UNO NORMANN

Han hylles som en av jazzverdenens originale pionerer på gitar. Mesteparten av sitt liv levde han isolert og tilbaketrukket, og skydde pressen. Knut Borge kalte ham jazzens Greta Garbo, men hvem var egentlig denne ”norsk jazz best bevarte hemmelighet”?

Robert Uno Normann fikk etter eget utsagn musikken inn med morsmelka. Hans tidligste minner fra oppveksten er knyttet til positive opplevelser omkring musisering, og spillegleden hjemme. Alle spilte et instrument, og etter endt arbeidsdag var det obligatorisk oppvarming med Donauwellen før kveldens improviserte konsert på trekkspill, mandolin og gitar. Robert sto i dørsprekken og lyttet til han ble stor nok til å få lov til å delta.

Far [1] og bestefar hadde vært langpendlere til nikkelverkene i tzarens Petersburg, hvor de de russiske arbeidsfolkene kom sammen på søndagene og spilte og sang. Derfor kunne det ofte klinge sørgmodige russiske mollakkorder ut fra barndomshjemmet på Sundløkka, ved Borge, nær Sarpsborg. For Robert Normann ble det gitar etter naturmetoden. Senere trekkspill og tenorsax.

Hans første møte med jazzen var en klarinett på radio omkring 1926. Dette er tidlig radiohistorie, ettersom de første radiosendingene i Oslo hadde startet i privat regi bare året i forveien. Studioet lå i Brødrene Hals pianofabrikk i Klingenberggaten. Samme år dør moren hans, og faren blir alene med de fire barna [2]. Bare et par år senere er Robert sammen med trekkspilleren Sverre Samuelsen i gang med et større, blandet repertoar av foxtrot og jazz. Seksti år etter uttaler han at ”bedre jazz er det aldri spilt på trekkspill”. De første spillejobbene ga nok en kjærkommen slant til lommepenger, men da Zinken, hvor den eneforsørgende faren jobbet, stengte i 1928 ble det alvor. Her starter Robert Uno Normanns profesjonelle karriere. Drømmen om å bli mekaniker måtte vike til fordel for inntektsgivende arbeid, en tvingende nødvendighet for å klare familiens vanskelige situasjon, og for Robert måtte det bli musikken. Tolv år gammel, med gitar, et naturlig forhold til russisk sigøynermoll, og med en gryende nysgjerrighet overfor jazz, begynner Roberts omflakkende tilværelse. En bemerkelsesverdig biografisk parallell til en annen stor gitarist som samme år gjør sin første plateinnspilling - Django Reinhardt.

Første reis på loffen gikk til Moss, og Robert kunne stolt vende hjem fra den store verden med både kontanter og et nytt ord: han hadde lært å si ”serru”, etterfulgt av et lite spytt. I de neste årene ble duoen til Sverre Samuelsen og Robert Normann utvidet med Sverre Selmer Johansen  på trommer, og landets generelle lavkonjunktur ga motsatt fortegn for de tre unge dansemusikerne. Det var brukbart med spillejobber, og repertoaret var i all hovedsak enkel underholdningsmusikk.

Møtet med trekkspillvirtuos og vagabond Willy Eriksen virker nok betydelig mer stimulerende på Robert, for like etter bryter de opp og gir seg hen til det helt frie livet som omstreifere. De kunne nok tjene brukbart som gatemusikanter, men kravene var heller ikke store. Å spille seg 25 mil til fots til Kragerø, på grunnlag av et rykte om ”ertesuppe til 15 øre tallerken”, selv om den skulle være ”så tjukk at skjea sto i’n!” - sier noe om målestokken. De reiste land og strand, og ble kjent med musikanter og farende folk overalt. Musikk var fortsatt ikke dagligdags, og nesten uten unntak ble de tatt godt imot. Det finnes imidlertid et avisutklipp fra denne tiden som forteller om to mindreårige landstrykere som ble hjemsendt fra Bodø i arrest. Robert Normann så tilbake på denne tiden som spesielt god. Så full av inntrykk og impulser for én med frihetslengsel og utforskertrang. De spilte mens de gikk.

Fra midten av trettitallet går turene stadig oftere innom Oslo. De solbrune musikantene hadde nå et spennende repertoar blant annet av de semiklassiske bravadestykkene til trekkspillkongene Roberto Deiro og Pietro Frosini. Robert Normann og Willy Eriksen, alternativt sammen med gitaristen Hans Larsen, tilbringer tre-fire år som gårds- og gatemusikanter, for det meste i hovedstaden. Et kjærkomment innslag i bybildet, og utrolig nok en relativt lukrativ geskjeft i de harde trettiårene.

Etter deres første radiosending, i regi av Leif Rustad i det nystartede (1933) NRK i Klingenberggaten, var de enige om at det var bortkastet tid: de hadde spilt inn tre ganger så mye på den vanlige byrunden! Gitaristen Hans Larsens replikk under en av deres sjeldne innendørs spillejobber på den tiden er megetsigende: ”Skal vi sitta her og tapa penger?”

Robert tok de vanskelige trekkspillstykkene som en utfordring, og lærte seg å spille dem på gitar. Etter hvert som tekniske ting på gitaren ikke lenger var noe problem begynte han å ”pynte litt” på melodiene. Små forbedringer og ornamenter rundt melodien til å begynne med, og etter hvert lengre partier med improvisasjon. ”Vi prøvde å lage noe, lissom” fortalte Robert. Repertoaret ble komplettert med filmmusikk, slagere, og jazz. Ryktet begynte å spre seg om den tynne gitaristen som spilte rundt om i bakgårdene.

Mange har påtatt seg æren for å ha oppdaget Robert Normann, men etter en invitasjon fra gitaristen Finn Westbye fant han på egen hånd veien til Sisseners Bar i Oslo. Der spilte Westbye og Funny Boys, som var byens beste jazzband. Westbye hadde møtt Django Reinhardt i Paris allerede i 1934, og jobbet nå i perioder i musikkforretningen Carl M. Iversen i Youngsgate, som også ble brukt som platestudio. Etter et innledende bekjentskap begynte Robert og Finn Westbye å spille sammen der etter stengetid.

Samtidig flyttet Fritjof Linnaae, oppvokst i Spania med fransk mor, til Norge. Som den dandy han var, tok han kunstnernavnet Freddie Valier. Det var hans idé å forsøke å få til et norsk strengeensemble à la Django Reinhardt og Quintette du Hot Club de France. Vinteren 1937-38 ble Freddie Valier’s String Swing startet; Freddie Valier (gitar og sang),  Robert Normann og Stein Musum (litt senere Finn Westbye) på gitarer, Arild Iversen (fiolin), og Fredrik Lange-Nielsen (bass). Forsterket med sangerinnen Betty Moe går bandet i studio 5. desember 1938 og spiller inn fire melodier - en av de første bevisste jazzinnspillingene i Norge.

Django Reinhardt og QHCF kom til Norge 8. februar 1939 og holdt to konserter i den Gamle Logen i Oslo. Det ærverdige lokalet var fylt til siste ståplass, og publikum var fjetret. Selv den beryktede musikkritikeren komponisten Pauline Hall, fryktet for sine nådeløse slakt, berømmet orkesteret for deres kultiverte musikk. Django ble trukket frem som en kunstner på sitt instrument, men hun undret seg over at fiolinisten Stéphane Grappelli kunne ”nedlate seg til slik fiolin-fiendtlig glissando-mjauing”! Hele String Swing satt på første rad.

21-åringen Robert Normann syntes Django satt og stirret på ham mens han spilte. I pausen dro Finn Westbye resten av bandet med seg inn på bakrommet, og presenterte sin venn fra Paris fem år tidligere for sine nåværende medmusikanter. Robert erindrer mange år senere: ”etterpå var det bedre - neste økt hørte jeg hva’n spelte!”. Backstage etter konserten var det Django som fikk seg en overraskelse; Robert ble overrakt den legendariske Maccaferry-gitaren, og spilte noen improviserte solostykker. Etter kort tids lytting smilte han med den tynne barten bredt, og skal ha utbrutt: ”Hva har jeg her å gjøre? Dere har jo Robert Normann…”. Men, som Robert sa: ”ingen av oss kunne jo no’ fransk…”.

Måneden etter har Freddie Valier’s String Swing en ny studiosession, hvorpå kapellmesteren slutter, visstnok for å ofre seg for sangen. Sannsynligvis var han den eneste i gruppen som var orientert etter impulsene fra den franske jazz manouche. Etter dette holder Robert i en periode bandet gående som String Swing, eller senere da alt skulle være norsk, Robert Normanns Strengekvartett.

Andre steder var det nå brutt ut krig, og på en annen kant av kloden dreiet en annen gitarist jazzhistorien over i et annet spor: Charlie Christian.

Man kan spørre seg hvor den elegante stilen Robert Normann utviklet i sine improvisasjoner på denne tiden kom fra. Uten synderlige spor etter Django, før Charlie Christian, og med en langt mer moderne oppfatning enn Eddie Lang. Jazzforskeren Johs Bergh antyder at Robert ”i sitt miljø” utviklet en egen stil, på samme måte som Charlie Christian gjorde det i USA, og Oscar Alemán gjorde det i Argentina, nemlig ved å lytte primært til fremstående utøvere på andre instrumenter. Det kan virke som om saksofonistene Leon ”Chu” Berry og Coleman Hawkins var for Robert Normann det Lester Young var for Charlie Christian.

Høsten 1939, etter å ha sitte i musikergrava på en Bernau-forestilling ved Det Nye Teatret, erstatter Robert gitaristen Sverre Jensen i The Hot Kiddies. Bandet skifter like etter navn til kapellmester og pianist Gunnar Dues Kvartett. De blir fast husband på Lidoen - nå Restaurant Larsen på Majorstua. Seks dager i uken ved krigsutbruddet, deretter ble det gradvis innskrenkninger, og en ny periode som freelancer starter for Robert. Han er en ledende skikkelse i byens jazzmiljø ved swingmusikkens høydepunkt i Norge, 1941.

Omtrent på denne tiden begynner den elektrisk forsterkede gitaren sitt triumftog verden rundt. Robert Normann bygde sin første el-mikrofon av stjålne telefonmagneter, kobbertråd, bek, og en liten treplate. Resultatet var forbløffende, og kan høres på innspillingen med all-star-bandet Syv Muntre fra 1942-43. Den mekanisk interesserte gitaristen sugde tak i alt nytt, og utviklet seg raskt i nye baner. Samtidig tok han engasjement Löwenbräu i Klingenberggaten i Oslo, og utviklet sin tiltakende alkoholisme. I denne perioden kom også de to barna Robert Jr. (f. 1943) og Edgar (f. 1946), og Robert Normann blir heretter en sjelden fugl i jazzsammenheng. Han fører et turbulent liv, og flere påstår at de etter gateslagsmål hvor Robert har brukt sin fryktede springskalle, har måttet trekke tenner ut av pannen hans. Likeledes er historiene mange om selskapelig fremvisning av ellers skjulte kroppsdeler, med og uten rød sløyfe, og få andre organer i norsk jazzliv har vel blitt mer inngående diskutert og myteomspunnet…

Etter krigen fulgte to tiår med radio-, teater-, kabaret-, og restaurantmusikerjobbing. Ett år ved Karl Johan Revyteater, flere år på Edderkoppen, på Chat Noir, Dronningen, osv. Robert Normann var en ettertraktet akkompagnatør, som kunne følge opp solistenes minste innfall. Svend Asmussen og andre kjente orkesterledere forsøkte forgjeves å få Robert med seg, men han ville helst følge sitt eget tempo, fiske ål fra husbåten sin i Frognerkilen, komponere, og være fri mann.

Radiohuset på Marienlyst sto klart i 1950, og Søndagsposten til svirebror Otto Nilsen ble etter hvert en viktig oppdragsgiver. Fremfor alt er flere av innspillingene herfra bevart. Her var et mangfoldig kunstnermiljø, med blant andre poeten Alf Prøysen, som Robert  komponerte for. Det er også et åpent spørsmål om ikke de mange tatervisene Alf Prøysen brukte til sine tekster ble levert og arrangert av Robert, som kjente dette repertoaret fra sine år som landstryker – i perioder sammen med tatere.

Hardingfelevirtuosen Sigbjørn Bernhoft Osa og Robert innledet også et livslangt vennskap, og Osas rike repertoar av norske folketoner satte varig preg på Roberts spillestil. I Søndagsposten var det også anvendelsesmuligheter for eksperimentene med flerspors båndopptak, og trick-innspillinger. Les Paul’s resultater i samme gate ble tett fulgt av Robert, men etter en kort stund bød ikke den rene teknikken på flere utfordringer. Robert vender tilbake til gitaren, og inkorporerer de flerstemte klangene og bassgangene fra trick-innspillingene i sin nye, unike spillestil hvor arrangementene utgjør det bærende element. Ytre sett er dette beslektet med den gjennomarrangerte stilen til den samtidige George Van Eps, men Robert Normanns koloritt er en ganske annen.

Etter 1959 er Robert praktisk talt fraværende i ren jazz-sammenheng. Derimot medvirker han på utallige plateinnspillinger i andres navn, der han stort sett komper beskjedent i bakgrunnen. Selv kaller han seg Reparatøren - han de ringer til når problemer oppstår i studio. Til studiosjefen Arne Bendiksen kommer han med et dobbelt honorarforlangende, ettersom han gjør ”dobbelt jobb av alle andre”. De siste årenes grundigere jakt på innspillinger med Robert Normann har avdekket tallrike opptak også i våre nordiske naboland. I Danmark ble Roberts melodi (tittel) en slager, som fortsatt spilles flittig i Danmarks Radio og genererer Tono-inntekter. Kanskje er dette noe av forklaringen på det mysterium at det i boet etter Roberts død ble funnet en bankkonto med over en million kroner? Det ubemidlede minstepensjonistparet hadde knapt hatt til salt i maten.

De første faste TV-sendingene gikk på luften i 1960, og fra starten av spilte Erik Bye, og hans kapellmester Willy Andresen en fremtredende rolle. Robert var ofte gitarist i bandet, og gjorde en utmerket jobb, men hadde problemer når det kom til å vise seg in persona på skjermen i det nye mediet. Under et direktesendt show hvor Erik Bye skulle intervjue Robert, som så skulle spille et solostykke, fikk han hetta, og nektet å vise seg. Løsningen ble i all hast at det ble satt et skjermbrett foran gitaristen, som var alt seerne fikk se mens Robert Normann spilte.

Robert Normann var en perfeksjonist. Alt han gikk opp i ble gjort på hans egne måte, og grundig. Dette gjelder også hans forhold til alkohol. I rundt regnet 25 år fra slutten av annen verdenskrig spilte børsten hovedrollen i livet hans. Som han sa sirklet tilværelsen rundt giften, og han fortalte at han overlevde fordi han ”spiste på freda’n”. Legendarisk i musikerkretser var gitaristens medbrakte flaske, med påtegnet streker for hver hele time for å unngå å gå tom. Merkelig nok virker det som om han klarte å gjennomføre sine yrkesmessige forpliktelser tilfredsstillende på tross av sitt vedvarende og store misbruk. Prisen ble allikevel høy i den private sfære, med barn på vernehjem (datidens barnehjem) og utstrakt voldsbruk i hjemmet. Det fortelles om episoder med knivstikking, og i skuffen lå den på- og avtagbare gipsen klar for hvert nye armbrudd.

Derimot hører vi ikke noe sted om at Robert noensinne leverte halvgodt arbeid i jobbsammenheng, i motsetning til mange andre syreholker som det finnes et mørkt kapittel om i norsk jazzhistorie. Noe av forklaringen kan nok ligge i at Robert valgte sine utfordringer med kløkt, og i lange perioder la lista lavt. Krevende solo-oppgaver, eller jazz, ble det naturlig nok ikke noe av i denne perioden, men for eksempel 100 forestillinger med banjo og gitar i Hakkebakkeskogen under ledelse av Torbjørn Egner krever også sin mann. En annen del av forklaringen kan være at Robert forsøkte å slutte å drikke allerede fra tidlig på sekstitallet ved hjelp av perioder på Antabus. Det virker allikevel som litt av et mirakel at Robert Normann klarte å lose seg igjennom de opprørte årene som utøvende alkoholiker med æren i behold.

På slutten av sekstitallet bryter Robert med livet Oslo, og flytter gradvis til husmannsplassen Hauglund Østre, i Kvastebyen, nær Skjeberg i Østfold. Her begynner et nytt liv, uten alkohol, og med stor grad av sjølberging. Her slår småbrukeren, oppfinneren, tredreieren og mekanikeren Robert Normann ut i full blomst. Kristian Salater, bassist og ansatt i notebiblioteket i NRK hadde hytte i nabolaget, og ble en av Roberts ekte venner. Det lille huset var i utgangspunktet både salrygget og falleferdig, så med den lille tomta ble det Roberts for 30.000.- kroner. Nå fulgte en møysommelig istandsetting, og årelang opparbeidelse av jorda. Robert Normann som småbruker og oppfinner er et kapittel for seg.

Like etter ansettes han som musikalsk leder for Riksteatret, en stilling underlig preget av klassisk disiplin og fritt vagabondliv. Begge deler er nok essensielt for Robert. Han føler begrensningen i tidens populærmusikk frustrerende, og lengter etter å bevege større musikalske former. Han komponerer ett orkesterverk, og skriver fremragende musikk til et stort antall teaterstykker og noen filmer. Dessuten drømmer han om å komponere en konsert for gitar og stort orkester, noe det dessverre aldri ble noe av.

Derimot finnes flere glimrende opptak fra kringkastningens flyktige medier, hvor Roberts modne og personlige spillestil, halvt jazz og halvt klassisk, folder seg ut i full bredde. Blant de beste hører en håndfull melodier spilt inn som pauseinnslag for sort/hvit TV i 1971, som alternativ til fiskene. Tre år senere skulle NRK starte prøvesendinger i farger, og blant de første var en ny runde pausemusikk med Robert Normann.

På 70-tallet utgir jazzforskeren Jan Evensmo en solografi over Roberts kjente jazzinnspillinger, og her presenteres for første gang Robert Normann i en analytisk sammenheng med Oscar Alemán og Charlie Christian.

Noen år senere hadde NRK byttet ut Roberts pausemusikk på TV med Hot Club de Norvège, og Per Frydenlund og undertegnede våget oss til å banke på hjemme hos den aldrende mesteren. Robert Normann åpnet opp, kastet et blikk på oss, og ropte over skulderen: ”Gunvor, her er de som irriterer oss så jævlig på TV’en!”. Men guruen viste storsinn, og inviterte oss inn på en uforglemmelig jamsession. Det ble starten på et samarbeid som blant annet resulterte i gjenutgivelsene av Robert Normanns samlede jazzinnspillinger på fire CD’er i januar 1989.

Oppglødd av suksessen med plateutgivelsene lar Robert Normann seg overtale til å møte de gamle gutta i et lokalradiostudio i mai samme år. Resultatet er fem nye innspillinger, med en lyrisk uttrykkskraft uten sidestykke i norsk gitarhistorie. 

På nittitallet fatter den samiske gitaristen Anders Somby interesse for Robert Normanns musikk, og setter seg fore å ”knekke koden” med Roberts uforklarlige spillestil. Etter års grundige studier presenteres resultatet i form av en bok [3] hvor de mest kjente innspillingene er skrevet ned på noter. 

75 år gammel går Robert Normann i gang med å komponere en ny musikalsk føljetong. Hans gamle venn, bassisten Håkon Nilsen er død, så Robert konstruerer en gitar hvor han kan kompe bass-stemmene selv; tittelen er Sju stubbær for én gitar og trommer. Verket blir spilt inn i lokalradioen året etter. Her dukker elementer fra samtlige musikalske erfaringer opp, blant annet ”de sørgmodige russiske mollakkordene” høres tydelig, som et ekko fra oppvekstmiljøet på Sundløkka. Anders Somby har i sin hovedfagsoppgave [4] ”Med harmonier og melodi i samme hånd” forsøkt å analysere Roberts stil fra de senere år, og ser det i sammenheng med ”den nesten utdødde kompgitarstilen” fra 30-tallets USA.

De siste årene tilbrakte Robert sammen med sin Gunvor i Kvastebyen. 80-årsdagen ble feiret med familie, venner og artister som sto i kø for å hylle jubilanten foran et stappfullt Folkets Hus i Sarpsborg. Hovedpersonen var hjemme.

Jon Larsen

Jon.larsen@getmail.no

Kilder: Gunvor og Robert Normann, Edgar Normann, Jan Evensmo, Johs Bergh, Bjørn Stendahl, Finn Westbye, Fred Lange-Nielsen, Rolf Nilsen, Anders Somby, Svend Asmussen, Arne Bendiksen, Kjell Karlsen, Bjørn Igeland, Randi Hultin og Øystein Ringstad.

Forfatteren er gitarist i Hot Club de Norvège, og har studert Robert Normann og hans musikk siden slutten av syttitallet.